"Hvorfor våre hunder
er som de er" av Kari Herdlevær
Som alle
vet, men dessverre ofte glemmer, har hunder sitt helt
eget språk. Dette består av ulike bevegelser fra
snutespiss til haletipp, ulike hyl, ul, bjeffing, piping
osv og faktisk også berøring. Alt dette setter de sammen
på ulike måter ut fra hva de vil formidle omverdenen.
Det er ikke alltid vi mennesker liker måten hunder
uttrykker seg på, og vi har ulike toleranseterskler. En
ting er i alle fall sikkert, hunder kommer aldri til å
snakke norsk. Derfor er det utrolig viktig at vi som
hundeeiere lærer oss hundens språk så godt vi kan. I
løpet av de siste årene har det vært studert mye på
hundens språk, og en har kommet frem til at 70- og 80-
tallets synsing ikke helt stemmer med virkeligheten.
Mange av signalene en hund gir kan ha en mening i en
situasjon men helt motsatt i en annen. For oss vanlige
hundeeiere er det egentlig bare å legge seg i kjølvannet
av ekspertene, holde tungen rett i munnen og henge på så
godt vi kan. Dette er ting jeg har lært og snakket om
med Anders Hallgren både i kurssammenheng og privat. Jeg
har vært så heldig å bli kjent med ham gjennom utdanning
som hundeinstruktør og problemhundinstruktør.
Som
instruktør på hundekurs ser jeg innimellom eiere som
prøver å fjerne språket til hunden sin. De vil ikke at
hunden skal f.eks. bjeffe eller snuse. Begge disse er
helt naturlig for hunden, men selvfølgelig skal ikke
hunden overdrive. En annen ting er at om hunden
overdriver så er det mulig at den prøver å si noe med
det. Det er ikke lett å lese en hund, en må se på
helheten og ikke løsrevne biter av en situasjon.
Dette
fører meg til poenget: Våre hunder. Vi er ikke av dem
som prøver å fjerne språket fra hundene, men vi lar
heller ikke hundene få herje som de vil. Hunder er
hunder og skal rett og slett få lov til å leve et godt
hundeliv. Jeg vil her fortelle litt om våre hunder og
deres særegenheter. Dersom du har spørsmål om oss eller
hundene våre, ta gjerne direkte kontakt med oss enten på
mail, telefon eller snakk med oss om du ser oss på en
utstilling.
Gagarin
er den yngste i flokken og den som uttrykker seg mest
med lyder. Han tar i bruk hele spekteret med lyder og
varierer i forhold til situasjon og kommunikasjonsbehov.
Det som er mest spesielt med Gagarins atferd, og nok det
som folk biter seg merke i, er at dersom noen kommer
borti han når han sover, da blir han litt irritert. "Aaarrrrgh..."
sier han og spreller litt. Jeg er helt enig. Dersom noen
vekker meg når jeg sover blir jeg ikke spesielt fornøyd
jeg heller. Hvordan er det med deg?? Han har ikke bitt
en levende sjel,
og det kommer han nok ikke
til å gjøre senere heller.
Dette er hans måte å uttrykke seg på. Det må han vel få
lov til, eller... Han har et stort repertoar av lyder og
det kan til tider være ganske morsomt å høre på han.
Gagarin
gjør akkurat det samme som de andre hundene våre dersom
noen provoserer eller prøver å lage bråk. DE SNUR SEG
VEKK OG GÅR!! Et mer dempende signal i en sånn
situasjon finner du knapt. Ellers har Gagarin en veldig
enkel innstilling til livet. Alt og alle levende vesener
er til for å fokusere på han.
Fiona
er litt mer forsiktig. Hun vil helst at folk venter
med å hilse til hun kommer bort. Folk er ikke
spesielt interessante, heller ikke andre hunder. Flokken
hennes er det viktigste i livet, og det passer jo oss
veldig godt siden vi er så heldig å være en del av den.
Hun bryr seg ikke spesielt om at Gagarin brummer litt i
søvne, og ligger gjerne inntil han når de sover.
Tapper
er også litt forsiktig. Som Fiona liker han også å
bestemme tempoet i hilsing. Når han først er ferdig med
det elsker han å bli kost med. En ordentlig stor
kosegris er han. Han bryr seg heller ikke noe spesielt
om "sove-utbruddene" til Gagarin.
Miss
er lederen blant hundene. De andre ser opp til henne
og hun styrer med rettferdig og tålmodig pote. Jeg har
aldri hverken sett eller hørt beskrevet en mer tålmodig
og tolerant hund enn henne, og det er ikke bare tomt
skryt. Dersom hun kommer borti Gagarin når han sover,
står hun helt stille og rolig og venter på at "anfallet"
går over.
Miss har
også sin måte å kommunisere på. Når vi er ute på tur
kommer hun jevnlig opp på siden av meg og "stempler
inn". Hun dytter forsiktig med snuten sin mot hånden
min. Dette er noe som ville hunder og ulver også gjør.
Når de er i bevegelse kommer de jevnlig og dytter i
hverandre med snuten som for å si: "Hei, her er jeg".
Nå kan du
jo si at det her er snakk om utstillingshunder og de må
være sånn og slik og lederskap og alt det gamle pjattet
der. Realiteten er: Jo, noen av oss har
utstillingshunder, andre har hunder som konkurrerer i
andre ting og atter andre har tjenestehunder. Alle disse
er familiehunder i tillegg, og enten vi liker det eller
ikke så er det snakk om HUNDER. Mesteparten av tiden i
et døgn er disse hundene faktisk hunder og må få lov til
å beholde sine særtrekk. Noe de ikke får anledning til
dersom vi skal plukke av dem alle instinkter, språk og
atferd som ikke passer hos oss mennesker.
Ikke spør
hvorfor hunden får lov til å bjeffe, knurre eller på
annen måte gi uttrykk for følelser. Spør heller hvorfor
hunden borti gaten ikke får lov å snuse i grøftekanten,
hvorfor hunden i byen har triste øyne, bøyd nakke og
halen mellom beina. Hvem av disse har et så fullverdig
hundeliv som er mulig blant mennesker?
Så igjen,
spør oss dersom du lurer på noe.
Vi snakkes
...
